Kunstnerne som skriver sine praksiser inn i kjølvannet av den historiske moderniteten, har ikke som ambisjon å gjenta dens former eller postulater, og enda mindre å gi kunsten de samme funksjonene som den hadde.
Rirkrit Tiravanija organiserer en middag hos en kunsthandler, og gir ham de nødvendige ingrediensene for å lage i stand en thai-suppe. Philippe Parreno inviterer mennesker til å utøve sin favoritt-hobby på et samlebånd den 1. mai. Vanessa Beecroft kler et tyvetalls kvinner i like klær og røde parykker, og lar publikum iaktta dem på avstand i en dåpning. Carsten Höller oppdrar finker i den hensikt å lære dem å kvitre på en ny måte.
Det er ikke moderniteten som er død, men dens idealistiske og teleologiske versjon. Kunsten skulle forberede eller forutsi en fremtidig verden, i stedet modellerer den i dag mulige universer.